Rumpa mi

Ukas samtale emne? Den norske uvekslingseleven's rumpe. Årsak? Uvisst. Tar vi det som et kompliment? Definitivt.

Det siste døgnet har vært de mest produktive 24 timene jeg har hatt på 3 måneder. I går klokken 20.00 satt Mia Caroline å vurderte om hun i det hele tatt skulle starte å gjøre leksene sine (etter å ha sitti med åpne bøker foran seg i to timer), eller om hun skulle be om en utsettelse. Klokka 21.00 tenktes det at nå må du dra ut fingern og sette i gang. Jeg hadde bare planer om å begynne på leksene, og heller gjøre de ferdig i fritima på skolen, men neida! Jeg var jo helt on fire! Fullførte leksene og la meg klokka 00.30 -> trøttling, ja... Men angrer ikke et sekund på at jeg faktisk gjorde leksene mine. På skolen fikk vi gjort unna endel arbeid, og så tok man bussen hjem for første gang! Har jo vært gjennom ild og helvette for å få de busspassene. Da vi kom hjem møtte Edward oss i døra med en støvsuger, så det endte med vårrengjøring og rundvask på rommene våre. Vi har også tatt fram julepynten og pynta juletre, litt vel tidlig, men herregud for et vakkert tre. L-O-V-E IT :D Så nå har jeg hatt en deilig dusj, og en etterlengta kopp te. Begynner å bli bra britisk, ja, jeg som ikke engang likte te før jeg kom til Wales, har blitt avhengig. En dag uten te er som en dag uten... Vel, å holde meg unna min daglige kopp te er som å holde en flodhest unna vann. Det kan bare ikke skje.

Tror det har begynt å gå litt opp for meg, at jeg faktisk er ganske langt borte fra mine venner og familie. Jula er jeg liksom vant til å renne hit og dit og overalt, men i år blir den i Wales, og kanskje en liten tur til Manchester. Det er når tradisjoner plutselig ikke er som du er vant med det hele liksom kommer fram til dagens lys tenker jeg. For det første; vi pynta juletreet i dag, fjerde desember. Sammen med personer jeg ikke ante eksisterte for 4 måneder siden. Da gikk det plutselig opp for meg at dette kommer til å bli noe spesielt, annerledes og spennende. Det kunne vært dritt å være så langt borte, og såklart savner jeg dere folkens! Men jeg gidder ærlig talt ikke gå rundt her å gjøre min egen hverdag til bajs med å savne dere hele tiden (på samme måte som at dere forhåpentligvis ikke går rundt og savner meg hele tiden), og uansett så har vi jo INTERNETT *kremt*; så jeg skal enkelt å greit bare si at jeg ELSKER det her. Angrer ikke ett sekund på at jeg dro og jeg trives så masse at jeg ikke har ord.

Sist men ikke minst:
I dag kan man ikke skrive et blogginnlegg uten å nevne Regine Stokke. *Fullstendig målløs*
Hvil i fred.
"Face your fear. Accept your war. It is what it is"